Jeg la merke til det for første gang i fjor, en kveld i slutten av februar. Det var fortsatt mørkt ute, men noe hadde endret seg. Luften var annerledes. Ikke varm, ikke engang mild — bare lettere på en måte jeg ikke klarte å forklare. Og plutselig hadde jeg lyst til å gå ut. Ikke for å handle. Ikke for å trene. Bare, ut.
Jeg tror de fleste nordmenn kjenner igjen den følelsen. Noe løsner i oss når vinteren begynner å slippe. En uro. En rastløshet. Noe som har ligget i dvale i måneder og som begynner å røre på seg. Vi snakker gjerne om det som «vårkåthet» med et halvt smil, som om det er en vits. Men det er mer enn det.
Kroppen husker det hjernen glemmer.
Det finnes forskning som forklarer deler av dette, og den overrasket meg.
I 1974 gjennomførte psykologene Donald Dutton og Arthur Aron et eksperiment på Capilano hengebro i British Columbia. De lot menn krysse enten en ustabil hengebro høyt over en elv, eller en trygg, lav bro. Etterpå møtte de en person som ga dem telefonnummeret sitt. Mennene som hadde krysset den ustabile broen ringte tilbake langt oftere. Pulsen var allerede oppe. Adrenalinet var i gang. Og hjernen tolket den fysiske aktiveringen som tiltrekning og spenning.
Forskerne kalte det «feilattribuering av aktivering.» Kroppen er i en tilstand av beredskap, og hjernen leter etter en forklaring — og finner den i det som er rett foran deg. Omgivelsene, personene, øyeblikket.
Jeg tenker på dette hver gang vinteren begynner å gi slipp. Etter måneder med mørke og stillstand er kroppen klar for noe. Den er aktivert. Det er som om vi alle sammen har krysset en lang, mørk hengebro — og nå står vi på den andre siden, med pulsen litt høyere enn vanlig, klare for det som venter.
Det er ikke tilfeldig at vi føler oss mer levende når dagene blir lengre. Det er biologi. Spørsmålet er hva vi gjør med den energien.
Hvorfor det nye føles så sterkt om våren.
Arthur Aron, en av forskerne bak hengebro-eksperimentet, fortsatte å forske på hva som gjør at mennesker føler seg levende og engasjerte. I 2000 publiserte han, sammen med Norman Goldberg og flere kolleger, en studie som viste noe jeg synes er fascinerende.
De fant at par og mennesker generelt som regelmessig gjør nye, litt spennende ting sammen rapporterer høyere livskvalitet og tilfredshet enn de som holder seg til det vante — selv om det vante er behagelig. De kalte det «selvutvidelse» — ideen om at vi som mennesker har et grunnleggende behov for å utvide erfaringene våre, og at vi visner når vi slutter å gjøre det.
Ikke store, voldelige endringer. Bare nye ting. Små avvik fra det forventede. En ny opplevelse. Et nytt sted. En ny samtale.
Og her er det som traff meg hardest: studien viste at det ikke er hva du gjør som betyr mest. Det er at det er nytt. Nyhetseffekten i seg selv er nok til å aktivere belønningssystemet i hjernen.
Den energien du kjenner nå — hva om du hadde en konkret plan for å bruke den? Eventyr Protokollen gir deg 7 snarveier.
Få gratis guideMin egen erfaring.
Jeg har lagt merke til det samme i mitt eget liv. De gangene jeg har tvunget meg ut av vinterdvalen litt tidlig — før det egentlig er «sesong» for det — har det gitt meg opplevelser som sitter uvanlig sterkt. En kald tur langs Akerselva i februar der jeg møtte noen som ble en viktig bekjentskap. En kveld ute i mars der ingenting var planlagt, men alt stemte.
Det er som om kontrasten mellom den grå vinteren og det første lille glimt av noe levende forsterker alt. Hjernen har vært understimulert i måneder. Og plutselig får den noe nytt å jobbe med. Det føles som å våkne opp.
Vi er der nå.
Vinteren slipper. Dagene blir lengre. Kroppen din kjenner det allerede, selv om du kanskje ikke har satt ord på det ennå. Det er en åpning her — et vindu der vi er naturlig mer mottakelige for nye opplevelser, nye impulser, nye mennesker.
De fleste lar det passere. Venter til sommeren. Til ferien. Til «riktig tidspunkt».
Men kroppen din sier fra nå. Den broen er allerede krysset. Pulsen er allerede oppe. Spørsmålet er om du lytter.